Sonic med støttebandasje i nykter tilstand

Med musikk som kunne inspirert selveste Mahatma Ghandi til å bli voldsmann er Sonic 1 og 2 skrevet inn i historiebøkene som en legende fra Sega-tiden. Det er en stund siden sist, og denne gangen er det på tide å teste en av de mer tvilsomme titlene i samlinga. Velkommen til et nytt kapittel i reisebrev fra skjærsilden.

Jeg har egentlig aldri vært en spesielt stor tilhenger av Blue Mario. Det er nok derfor jeg alltid har følt en kraftig tilfredsstillelse hver gang den dumme piggmusa kommer på jumboplass i Mario & Sonic i Sochi-OL. Det er forøvrig mitt favorittspill fra Sega, unnskyld, SEEEEEE-gah! (se intro til et vilkårlig Sega-spill for referanse). Sommer-OL-spillene kommer på en god andreplass for det er rett og slett ingenting som slår synet av vennene dine som forsøker synkronsvømming i TV-stua, eller Yoshi som detter av hesten og knekker nakken i en gren så tåpelig som sprangridning.

Til tross for mitt mangelfulle forhold til denne metamfetamin-reklamen som Sonic sannelig må kunne anses for å være, så følte jeg at det var på tide å trekke ham frem i lyset og skrive noen ord om ham. Det er tross alt, nok en gang, annonsert et nytt Sonic-spill hvilket later til å ha gått alle respektable medier hus forbi. Jeg anser det som min borgerplikt å bidra til gjentatte falske forhåpninger blant de stakkars tilhengerne der ute.

Som enhver engasjert skribent med selvrespekt måtte jeg naturligvis gjøre litt research i forkant av dette innlegget. Desverre viste det første Sonic-spillet på Sega Mega Drive seg å være så dårlig at min RetroN5 ikke engang gadd å laste inn kassetten. Så da gikk jeg heller for toern, det er jo det man gjerne gjør i en situasjon så desperat som denne. Input-lag til tross skred jeg til verket som den stolte gameren jeg er, med støttebandasje på høyre (muse)arm og en autentisk Sega Mega Drive-håndkontroll mellom hendene. Forøvrig vil jeg bare spørre, hva i himmelens navn er greia med den knappeplasseringen?

Spent satte jeg i gang med de første banene. Opp, ned, rundt, frem, tilbake, hopp og sprett. Hvor mye kokain må jeg egentlig ta for å følge med på hvor denne greia løper? Jeg kom meg nogenlunde helskinnet gjennom første sone, før jeg så kom til en form for kjemifabrikk. Jeg tenkte at det er jo litt spesielt å utforske en slik fabrikk uten verneutstyr, men på dette punktet hadde nok denne gærningen av et utøy sniffa så mye kola at FARC-geriljaens inntektsbudsjett sannsynligvis hadde økt med 250%. YOLO, ikke sant?

Jeg måtte til slutt bare gi opp å følge med på hvor på skjermen jeg var, for med så mye hopping og spretting er det mere enn bare fire kvister som deler seg. Jeg er temmelig sikker på at jeg har utviklet kvadruppelt dobbeltsyn og sympati-epilepsi. Men det nye spillet blir sikkert bra det, hvis det kommer.

I mellomtiden anbefaler anbefaler min indre sadist Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games.

Hva er ditt favorittspill fra Blue Mario-serien? Hvilke forhåpninger har du til Segas nyannonsering? Liker du synkronsvømming, eller har du innsyn i hva som gikk gjennom huet på de som laget håndkontrolleren til Sega Mega Drive? Legg gjerne igjen en kommentar og fortell meg hva DU har på hjertet.

#spmg #blogg #sonicthehedgehog #sega #yolo

Én kommentar
Profile Image

Kristian Greiner Ådnesen

"men på dette punktet hadde nok denne gærningen av et utøy sniffa så mye kola at FARC-geriljaens inntektsbudsjett sannsynligvis hadde økt med 250%."

Ahaahahaha faen heller. For øvrig var "Reisebrev fra skjærsilden" et helvetes stilig navn.

Konge skrevet!

Skriv en ny kommentar