ReCore - Et populærkulturelt Frankensteins monster

13.11.2016 kl.22:18 i Anmeldelser
Ingen kommentarer
En skikkelig kjekkas

 

Ikke alle ideer er gode. For eksempel å steke to egg i en altfor liten panne, å spise pølser med løk samme dag som du skal på din første date noensinne (i en alder av 18 år), å spise en hel eske läkerol på en heldagsprøve på videregående. Hvis du klarer å fordøye det faktum at lakserende pastiller på eksamener ikke er en god idé, og at rå løk gir hun du er så heit på like mye lyst til å kysse deg som enkefru Hansen i fjerde, så bør det ikke være spesielt problematisk for deg å forstå at ReCore heller ikke er en spesielt god idé.

Eller, det var en god idé da Gearbox Software hadde den og manet frem Borderlands. Nå er den bare brukt opp, omtrent slik magen din føles når det nærmer seg lunsj på heldagsprøven etter at du har ufullstendig brutt ned sukkerfritt godteri. Det skal nevnes at utvikleren faktisk har forsøkt seg på å være litt original, de har piffet opp sin Borderlands-klone med den robotiske fetteren til Dogmeat fra Fallout, så det gikk gærnt likevel.

Men hvordan er det egentlig å spille?

I en åpningsscene som minner overraskende mye den siste Star Wars-filmen våkner du opp som en vaskeekte kopi av Rey, ei dame med navnet Joule og hun befinner seg på en planet kalt Far Eden. Denne planeten skulle tilsynelatende terraformes til et nytt paradis etter at vi (menneskeheten) regelrett kødda til vår forrige planet. Du gjettet riktig, vi rævkjørte jordkloden så vi måtte finne oss et annet sted å infisere. Her er du som det eneste mennesket i mil omkrets, for gud vet hva som har skjedd med dine skipskamerater, mutters alene og må... jeg er ikke helt sikker egentlig, men det blir forklart i en ikke fullt så koselig hjemmevideo fra det jeg mener å erindre er Joules pappa. Jeg husker desverre ikke så mye av denne videoen, jeg ble i grunn mere engasjert av hvorvidt dette faktisk ER Joules pappa. Dette er ikke et familieforhold vi kan være helt sikre på da vi hittil ikke har blitt presentert med noen troverdig dokumentasjon som underbygger denne påstanden. Hadde denne mannen egentlig noensinne hunkydory med Joules mor? Er Joule kanskje et prøverørsbarn? Eller er hun en robot, slik som bikkja? Jeg kjenner at disse spørsmålene er betraktelig mere engasjerende enn historien i dette spillet har vært hittil. Til tross for alle usikkerhetene rundt hvorvidt mannen i hjemmevideoen er Joules faktiske faderlige opphav, så kjemper jeg meg videre.

Med rakettrulleskøyter og sko med innebygd hoppestokk er det å flytte seg fra A til B betydelig mere fornøyelig enn i de første timene av <sett inn generisk progresjonsdrevet adventure-spill>. Det er et stort pluss at jeg ikke er tvunget til å krype fremover. Desverre er ikke denne tidsbesparelsen verdt det islandske bruttonasjonalproduktet engang, da denne tas igjen av en uforståelig lang ladetid mellom hver gang man går fra en sone til en annen.
Dette spillet må lade oftere enn en muskedunder fra den amerikanske borgerkrigen, det ligger dermed ikke akkurat an til terningkast sju. Det er dog en bonus at det sammes ikke kan sies om Joules rifle. Den kan rett og slett ikke gå tom for ammunisjon, og som om ikke det var nok så er autosikting en like stor selvfølgelighet i dette spillet som det chihuahuer er i Paris Hiltons veske. Med andre ord er kampdelen av spillet direkte deilig ettersom jeg er omtrent like treffsikker som Lucky Lukes alkoholiserte tremenning.

Men dette holder desverre ikke til å veie opp for denne kompilasjonen av klisjeer. ReCore inneholder ikke et fnugg av originalitet. At det finnes mennesker der ute på den store veven som mener at dette er for Xbox hva Legend of Zelda alltid har vært Nintendo tar jeg som en personlig fornærmelse. Hadde jeg vært i stand til å ta slike ord i min munn så ville jeg oppsøkt lege umiddelbart.

Det finnes flere andre aspekter i dette spillet som jeg ikke har utforsket når jeg skriver dette sammendraget, det er rett og slett av den enkle grunn at jeg ikke føler det fortjener mere.

Jeg tviler på at dette er et spill jeg noensinne kommer til å fullføre, og jeg kjenner at akkurat nå irriterer jeg meg mere over at man ikke kan ekstrahere digitale kopier for å kaste de på havet enn det faktum at jeg faktisk er i besittelse av spillet.

Kan man egentlig kalle det et spill? Jeg føler at ReCore er en sammensydd kavalkade av resirkulerte ideer fjorten studioer har hatt tidligere, en populærkulturell fremtidsklone av Frankensteins monster, rett og slett.


Ingen kommentarer


Skriv en ny kommentar

Captain Clueless

Tjolahopp, tjolahei! Jeg er Martin, og dette endte ikke opp med å rime. Jeg er en programmerer, cosplayer, kjempenerd og ikke minst Nintendo-entusiast. Jeg har et hemmelig ønske om å bli flink til å spille trompet, men det tror jeg ikke kommer til å skje. Jeg syns det er ironisk med pizzareklamer på bloggen min, siden jeg er allergisk mot melk og ikke har spist ost siden 2012. Tegning av Kris Strandberg, https://www.facebook.com/Luminanzaco/

hits